Olympus E-30

Test av Olympus E-30

E-30 er Olympus’ første kamera i den tøffe semiprofesjonelle klassen. Det har høyere oppløsning enn toppmodellen E-3 og gjør det glimrende, men blottlegger samtidig et grunnleggende problem for merket.

14. april 2009

Den store styrken ved Olympus E-30 er at lcd skjermen kan vendes og vris i alle tenkelige vinkler. I tillegg har kameraet live view med god autofokus.

Det betyr at man kan ta bilder i en rekke situasjoner hvor det ikke er mulig med mange andre kameraer. Man kan ta selvportretter ved å vri skjermen fremover. Vinkles den opp, kan man legge kameraet på bakken, så man kan fotografere vårblomstene i froskeperspektiv. Vippes den ned, kan kameraet holdes opp over hodet, så man kan fotografere over dem som står foran ved konserter og andre begivenheter med mange mennesker. Skjermen kan i tillegg vris rundt, så den vender inn mot kameraet og er beskyttet mot skrammer og riper.

Flere kompaktkameraer har samme mulighet, men blant speilreflekskameraene er det bare Olympus og Panasonic som har denne virkelig nyttige fleksibiliteten.

Menysystemet er på norsk og fungerer fint, om enn ikke fullt så oversiktlig som de beste i klassen. Dessuten er skjermoppløsningen bare på 230000 piksler, noe er en tredjedel av f.eks. Canon 50D og Nikon D90.

E-30 er over en cm større på alle ledd og 300 gram tyngre enn det lille E-420. Det vil være et problem for familiefotografen, men det gir på den annen side E-30 pondus, og betyr at det ligger klippefast mellom hendene. Knapper og innstillingshjul er godt plassert og enkle å betjene, også mens man har kameraet oppe foran øyet.

Det er en enkelt programmerbar funk sjonsknapp og en pc-inngang til flashanlegg.

Olympus har som alltid bildestabilisering på sensoren og innebygd sensorrens. Sistnevnte er for øvrig en teknikk som Olympus fant opp.

Auto fokus måles i 11 punkter. Den er rask og presis, men ikke helt på nivå med f.eks. Canons. Kameraet har live view, og her har autofokusen muligheter for ansiktsgjenkjennelse.

Man kan stille AF punktene manuelt, men innstillingen er en rotete affære. Først må man trykke på AF knappen under høyre tommelfinger og deretter vri på et hjul for å flytte punktet i det vannrette planet, hvor på man bruker et annet hjul for å flytte punktet i det loddrette planet.

Men ellers er kamerautformingen og ergonomien på nivå med de beste i klassen.

Sikker eksponering

Olympus E-30 har en bildekvalitet som er pen, uten å imponere. Eksponering og hvitbalanse er over gjennomsnittet. Automatikken klarer selv vanskelige motiver særdeles godt, men eksponeringen kan lures av lyse motiver, og hvitbalansen kan ta feil der det er få farger. Det kan likevel også skje for konkurrentenes kameraer.

Man kan ta bildene sine på xD- eller CF-kort i jpeg, raw eller begge deler på en gang.

Selve bildedannelsen er et svakt punkt. For å unngå korn må man holde seg under ISO 400. ISO 1600 og 3200, som er det maksimal , er bare såvidt brukbare.

På detaljgjengivelsen blir E-30 forbigått av .eks. Canon 50D og Sony Alpha350, som har høyere oppløsning og dermed kan få med flere detaljer. Ubeskårne bilder tåler likevel å bli skrevet ut i A3.

Les resten af artiklen i DIGITAL FOTO nr. 06/2009

Kanskje du er interessert i...