Det nytter ikke å nekte for det. Man vokser et par centimeter, når man – som legendariske fotografer som Cartier-Bresson og Capa – går nedover gaten på jakt etter nye blinkskudd med et klassisk Leica over skulderen.
M9 løfter arven fra firmaets manuelle kameraer, som på 1940-tallet var i absolutt toppklasse. Det er lysmåling til automatisk eksponering samt Auto ISO, men det er fotografen som drar det store lasset. Ved manuell eksponering har man bare tre dioder å støtte seg til når man skal stille lukkertid, blender og ISO for å oppnå den helt rette belysningen. Diodene lyser ved henholdsvis underbelyst, korrekt belyst og overbelyst, så det er en litt grov løsning. Det eneste programmet er blenderprioritet, men en tungvinn eksponeringskompensasjon gjør den muligheten til et dårlig valg.
Fokuseringen er av målesøkertypen, altså manuell, der man vrir på optikken inntil et skyggebilde midt i søkeren faller på nivå med det man ser. Da er fokus i orden. Det er ikke live view eller direkte tilgang til å justere hvitbalansen. Leica må altså betjenes helt annerledes enn et speilrefleks, men man venner seg til det.
Seriefotografering gjøres med maksimalt to bilder per sekund. Zoomobjektiver finnes ikke blant de totalt 22 utgavene av
Den store full-frame-bildebrikken ler leverer knivskarpe detaljer når M-optikken med brennvidder mellom 18 og 135 mm, som Leica tilbyr til priser mellom 13 500 og 75 000 kroner. Leica har så få forhandlere at det ikke er noe som heter gatepriser.
I motsetning til forgjengeren M8, ordnes eksponeringen uten problemer med M9. Har man god orden på fototeknikken, er kameraet temmelig kjapt å bruke, og mekanisk er det utrolig lekkert å fokusere med.
Les resten af artiklen i DIGITAL FOTO nr. 6/2010
Med en gratis brukerprofil får du det ukentlige nyhetsbrevet vårt og tilgang til utvalgt innhold.
Opprett en profil her
Hva slags kameratilbehør topper handlelisten din nå?
