SP-570UZ er virkelig veldreid, og Olympus har tatt flere store skritt fremover. Dessverre er det ett enkelt tilbakeskritt i forhold til den populære forgjengeren SP-560UZ.
De store kameraprodusentene konkurrerer i større grad enn noen gang på mengden av zoom. Og Olympus har allerede markert seg svært positivt på akkurat denne fronten. På den nyeste modellen, SP- 570UZ, er objektivet faktisk en optisk og mekanisk bedrift. Det er bygd opp av 14 linser i 11 grupper, inkludert både asfæriske linser og ED-linser med ekstra lav spredning.
Når kameraet er avslått er det bare 8,4 cm dypt. På maksimal tele blir kameraet dobbelt så langt. Objektivet byr på et helt uhørt zoomområde på 20x fra 26 til 520 mm. Dette tilsvarer at bildevinkelen kan varieres trinnløst fra 80 grader vidvinkel til fem grader tele.
Dermed er dette det absolutt største zoomområdet vi hittil har sett på et kompaktkamera. Nærgrensen er bare én cm i super makroinnstilling, og lysstyrken går fra blender F2.8 på vidvinkel til hele F4.4 på kameraets tele innstilling.
Løs zoombevegelse
På vidvinkelinnstillingen er skarpheten god i midten, men dårligere i bildehjørnene. Her er det tydelig vignettering. Ved nedblending til F5.6 er problemene forsvunnet, og det gjenstår bare en tydelig tønnefortegning, hvilket er helt normalt. Ved 70 mm er det moderat putefortegning, der linjene buer innover, og pen skarphet selv på full blender.
Går man ut på 300 mm, beholdes fortegningen, men skarpheten synker. Den er akseptabel på full blenderåpning og god på F5.6. På 520 mm kniper det rett og slett med skarpheten, selv når kameraet står på et stativ og bildestabiliseringen er aktivert.
Det er bare en ganske svak kromatisk aberrasjon, altså lilla skygger langs skarpe overganger mellom lyst og mørkt. Skarpheten på makro helt ned til korteste nærgrense er usedvanlig god, og det er nærmest ingen fortegning å se her.
Olympus har droppet zoomknappen bak på kameraet. Man zoomer i stedet ved å vri på en gummibelagt ring som sitter rundt objektivet. Tar man hardt i, kan man zoome fra ytterpunkt til ytterpunkt på 2,1 sekund, og det er raskere enn det som var mulig på forgjengeren. Zoombevegelsen er likevel så løs at mellominnstillingene er litt vanskelige å treffe, og det er et klart tilbakeskritt.
ISO-innstillingen går fra 64 til 6400, der kameraet ved den høyeste verdien nøyer seg med en oppløsning på 1,2 megapiksler. De laveste verdiene er gode nok, men allerede fra ISO 400 er det tydelige korn, og de høyeste verdiene bør man unngå helt å bruke.
Glimrende navigasjonshjul
Eksponeringen er god, og hvitbalansen er sikker. Sammen med skarpheten er fargegjengivelsen svært forsiktig, men det kan justeres opp, og det bør man gjøre. Detaljgjengivelsen er dessverre bare gjennomsnittlig.
Innstilling av kameraet foregår som på mange speilreflekskameraer. Man trykker på OKknappen for å få opp de viktigste kamerainnstillingene på lcdskjermen. Med navigasjonsknappen velger man det ønskede punktet og vrir deretter fram innstillingshjulet. Dette er noe som virker svært godt.
DIGITAL FOTO nr. 9/2008
