Grindhvaler leker i Middelhavet. Det var hvaler som disse som vekket Gregs interesse for undervannsfotografering.
Du får aldri det bildet du forventer, men naturen overrasker deg ofte med noe enda mer magisk, sier Greg Lecoeur når vi treffer ham på en videosamtale en av de sjeldne ettermiddagene den prisbelønte undervannsfotografen ikke er på dykkeekspedisjon i Middelhavet, noe som for tiden opptar nesten hele hans fotografiske fokus.
– Jeg dro til Antarktis for å fotografere pingviner og leopardseler, men de beste bildene var av noe vi aldri kunne ha planlagt, forteller Greg.
På ekspedisjonen i 2020 oppdaget Greg og to medreisende fotografer at arktiske isfjell er som frittflytende spiskammers. De bæres av havstrømmene i Sørishavet og tilfører havet næringsstoffer som frigjøres når de smelter. De spiller en avgjørende rolle i det marine miljøet.
– Vi så krabbeeterseler sirkle rundt isfjellene, som ble et slags hjem for dem, sier Greg.
For å forevige fenomenet måtte han kjempe en hard kamp mot det kjølige klimaet. Iført en tykk dykkerdrakt klarte han å være under vann i 30 minutter før fingrene og tærne var helt numne.
– Det var vanskelig å fotografere med mye tungt utstyr i det iskalde vannet, men selene brydde seg ikke om meg.
Dette resulterte i bilder som var helt annerledes og mer kraftfulle enn Greg hadde forventet. Ett av bildene, «Frozen Mobile Home», sikret ham den prestisjetunge prisen «Underwater Photographer of the Year» i 2020.
Med et 30-minutters dykk i det kalde vannet hadde Greg god tid til å fotografere selene som sirklet rundt isfjellet på jakt etter krill.
Vannet lå rundt frysepunktet, og Greg måtte dykke mange meter ned for å komme under de arktiske isfjellene.
La ned selskapet og satset alt
Det lå ikke i kortene at bilder av krabbeetersel skulle bli ekspedisjonens høydepunkt, og det lå absolutt ikke i kortene at Greg skulle bli en anerkjent undervannsfotograf og befinne seg under et arktisk isfjell i 2020. Ikke før en drastisk avgjørelse endret retningen på livet hans et godt stykke inn i voksenlivet.
Kjærligheten til havet var der allerede fra tidlig barndom. Greg vokste opp i den sørfranske kystbyen Nice, med Middelhavet rett utenfor døren, og han begynte tidlig å utforske havet.
– Jeg tilbrakte mye tid i naturen og mye tid med svømming og dykking i Middelhavet. Jacques Cousteaus historier og filmer som «The Big Blue» satte fantasien i sving og ga meg lyst til å utforske havet, sier Greg, som også tidlig fattet interesse for marinbiologi.
Kameraet ble med under vann etter en hendelse i de senere gutteårene. Han var ofte ute i båt og dykket, og en dag hadde han dratt lenger ut enn vanlig.
– Det var midt ute i ingenmannsland. Vannet var rolig og krystallklart, og mens jeg lå ved overflaten, kom en stor gruppe grindhvaler bort til meg. Det må ha vært rundt 80 hvaler. De ble værende i en times tid og begynte å oppsøke kontakt med meg. Det var helt fantastisk. Da jeg kom tilbake til land og fortalte om det, var det ingen som trodde meg. Så jeg begynte å ta med meg kameraet for å dokumentere det jeg så når jeg dykket i havet.
Greg fortsatte å utforske havet i hjemtraktene mens han studerte på handelshøyskolen. Etter at han var ferdig med studiene, begynte han å jobbe i familiebedriften og startet senere sin egen. Virksomheten hans var vellykket, men han brukte all tiden sin på jobbing og lengtet etter havet.
– Jeg hadde mye penger, men jeg hadde ikke tid til å gjøre det jeg elsket - å utforske havet og ta bilder, sier Greg.
32 år gammel tok han derfor et radikalt valg. Han solgte bedriften sin, tok seg et friår og reiste verden rundt for å dykke og fotografere. Reisen førte ham til Galapagos, Ecuador, Florida, Bahamas, Honduras, Yucatán, California, Hawaii og Britisk Columbia.
– Jeg lærte veldig mye av det. Jeg forbedret teknikken min som dykker og fotograf, og bygde opp en bildeportefølje.
Da Greg dykket på Tenerife, kom grønne havskilpadder forbi, og han fanget dem i sollyset.
Midt i et festmåltid
Denne erfaringen førte til at Greg begynte å jobbe som fotojournalist da han kom tilbake fra reisen. I løpet av de neste årene jobbet han for ulike magasiner.
Sommeren 2015 førte arbeidet hans ham til Sør-Afrika for å dokumentere et spesielt fenomen som finner sted hver sommer – «The Sardine Run». Milliarder av sardiner følger kalde havstrømmer langs den sørafrikanske kysten. De svømmer i store stimer for å beskytte seg, men sultne fisk og fugler gjør alt de kan for å få en bit av det store koldtbordet. Fra Port St Johns seilte han ut med en kaptein og en dykker for å oppsøke stimene.
– Vi dro ut hver dag og ventet i ti timer på åpent hav, men ingenting skjedde. Værforholdene var vanskelige, så det var nesten umulig å orientere seg i vannet. Tålmodigheten blir virkelig satt på prøve i slike situasjoner. Undervannsbilder av dette kaliberet krever forarbeid og eksperter som kjenner området, men tålmodighet er minst like viktig. Ingen av bildene mine har krevd like mye tålmodighet som dette.
Etter to uker med venting skjedde det plutselig noe. Havet var fullt av liv. Delfiner suste over overflaten. Greg og teamet hans fulgte etter og kunne høre de ville skrikene fra havsulene foran seg.
– Vi så fuglene skyte gjennom luften og ut i havet og visste at vi hadde funnet det vi lette etter.
Greg hoppet i vannet. Scenariet som møtte ham, lignet ikke noe han hadde forestilt seg i sin villeste fantasi.
– Antallet sardiner var overveldende, og det var et vilt lydbilde av syngende delfiner og fugleskrik som trengte gjennom havoverflaten, sier Greg, som trengte alt han hadde lært for å fotografere situasjonen.
Delfiner sprer sardinstimene, mens havsuler tar den skremte fisken.
– Det skjedde lynraskt. Ved å bruke kort lukkertid og ta mange bilder i sekundet fikk jeg skarpe bilder. Jeg gikk opp til overflaten for å utnytte sollyset som trengte gjennom vannet, og jeg brukte samtidig blitsen min til å belyse de fascinerende skapningene forfra.
Med denne belysningen klarte Greg å ta et naturlig bilde der det myldrende kaoset ble vist med stor klarhet og høyt detaljnivå. En teknikk han har utviklet og perfeksjonert gjennom årene.
– Blitsen forsterker motivet slik at det fremstår som skarpere enn det jeg opplever i havet. Jeg bruker den på laveste styrke for å bevare et naturlig uttrykk og unngå å forstyrre dyrene. Jeg dykker sjelden dypere enn 30 meter, så det er som regel rikelig med naturlig lys der. Det kan se veldig flott ut når sollyset bryter gjennom overflaten, sier Greg, som til tross for de imponerende bildene sine fotograferer med relativt beskjedent kamerautstyr.
– Vanligvis bruker jeg et Nikon D500 når jeg fotograferer under vann. Det er et halvgammelt kamera med liten bildebrikke, men det finnes gode fiskeøyeobjektiver til det, i motsetning til mitt nye og mye smartere Nikon Z8, som jeg vanligvis bare bruker til bilder over vann.
Kjemper for havet han elsker
Prestisjetunge priser, bøker, filmer og utallige artikler har gjort Greg til et av nåtidens største navn innen undervannsfotografering. I dag bruker han sitt gode rykte og ekspertisen sin til å beskytte det marine livet som opprinnelig inspirerte ham til å elske havet.
– Jeg vil ikke bruke tiden min på tullete videoer på Instagram, men jeg vil bruke det jeg har bygget opp til å sette søkelyset på Middelhavet, forteller Greg.
– Det er et av verdens største hotspots for biologisk mangfold, men det bor over 500 millioner mennesker rundt havet, noe som legger press på undervannsmiljøet.
Som frontfigur for prosjektet «Expédition Pelagos» og en del av foreningen «We Are Méditerranée» skaper Greg økt bevissthet om livet i Middelhavet med bildene sine, som suppleres med undervisning og forskning fra andre eksperter.
Knølhvalen er et av de største dyrene på jorden, og den besøker jevnlig Middelhavet.
– Mange tror at det er et dødt hav, men de tar helt feil. Det lever hvaler, delfiner, haier, rokker og mange andre arter der, som de fleste aldri ser. Dessverre er mange av dem utrydningstruede. Ved å vise andre hva som finnes der ute, kan vi skape en forståelse for at det er noe det er verdt å ta vare på. Jeg vil ikke vise forurensningen og alt det stygge. Målet mitt er å vise det vakre i havet. Da skjønner du hva vi kan miste hvis vi ikke tar vare på økosystemet vi alle er avhengige av.
Hammarhajen kan bli upp till sju meter lång och är en av de mest utrotningshotade arterna i Medelhavet.