Stine Heilmann lærte av de aller beste

– Du klarer det aldri. Du er rett og slett ikke sterk nok. Skjønner du i det hele tatt hva det vil kreve hvis du skal leve av å være fotograf?

Dette var ordene som konsekvent møtte Stine Heilmann da hun som 18-åring banket på hos en rekke mannlige fotografer mens hun lette etter en praksisplass som helt fersk fotograf. Som ungjente sto hun utenfor og ville komme seg inn i en mannsdominert bransje. Tiltroen til Stine var ikke stor. Hun skulle jo sikkert snart bli mamma, og da kunne hun ikke lenger løfte tunge ting eller hjelpe til.

– Er det noe du ikke bør si til meg, så er det at jeg ikke klarer det. Det gjør meg nemlig enda mer bestemt på å få det til, forteller Stine Heilmann.

Det var da heller ingen tvil om den ukuelige viljestyrken hennes, og etter flere forsøk lyktes hun endelig med å finne en fotograf som ville ta henne i lære selv om hun var både kvinne og ung.

– Jeg var oppsatt på å bevise at jeg kunne klare det. Jeg forhandlet meg frem til tre måneders prøvetid, og jeg jobbet dag og natt. Jeg endte faktisk opp med å være der i fire og et halvt år, forteller Stine.

Det ble startskuddet for en lang karriere som en av Nordens beste reklame- og portrettfotografer. Veien dit har vært lang og humpete med både finanskriser og pandemier, men den har også vært full av storslåtte opplevelser.

En sko av purre og møtet med det store idolet

– Til svenneprøven min i 1992 fotograferte jeg en sko av purre. Bildet var tiltenkt en kokebokforside. Jeg hadde bundet sammen skoen selv. Bildet fikk mye anerkjennelse og vant flere priser, og helt siden da har det fulgt meg i alt jeg gjør, forteller Stine.

I et av Københavns muntre strøk fikk Stine tak i en høyhælt sko i størrelse 46 i en butikk for transvestitter. Skoen var nødt til å være stor, slik at Stine fikk store flater som hun kunne feste purren på. Bildet av skoen utstrålte selvsikkerhet og en rendyrket stil. Det resulterte i at hun fikk et vitnemål fullt av toppkarakterer, og i tillegg vant Stine skolelegatet for «Beste kvinnelige fotograf». Hun hadde klare tanker om hva pengene skulle brukes på.

– Annie Leibovitz var det største idolet mitt, og derfor måtte jeg rett og slett til New York, der hun bodde og jobbet. Etter svenneprøven min leide jeg en leilighet i The Village, men jeg hadde bare med meg nok penger til tre måneder, så jeg var nødt til å få meg jobb som fotoassistent temmelig fort, forteller Stine.

Med porteføljemappen sin under armen føk hun rundt i Manhattans gater på rulleskøyter mens hun leverte bildene sine hos fotografene hun hadde lyst til å gå i lære hos. Den ene etter den andre.

– Når jeg kom til fotostudioene, lå det allerede CV-er fra andre unge fotografer der. Jeg skilte meg litt ut, for jeg var jo allerede utlært. I tillegg hadde jeg fått laget noen ekstra flotte, innbundne bøker med bildene mine fra svenneprøven, sier Stine.

Tross en usedvanlig flott portefølje var kampen beinhard, og da det hadde gått snaut tre måneder, hadde Stine fortsatt ingen praksisplass. Det var også nesten slutt på pengene.

– Plutselig fikk jeg en telefon fra Annie Leibovitz' førsteassistent. Hun fortalte at Annie hadde sett bildene mine og ville at jeg skulle komme og hjelpe til. Det var jo det råeste som kunne skje.

Det skulle imidlertid vise seg at en praksisplass hos Annie Leibovitz ikke levde opp til drømmene Stine hadde hatt hjemme i Danmark.

– Det viste seg at hun var utrolig krass. De mange assistentene vitnet jo også om et enormt stort ego som måtte pleies og stelles hele tiden. Det var en merkelig måte å jobbe på, og det var en tøff tone.

I motsetning til Leibovitz' andre assistenter var Stine utlært på det tidspunktet, og forbilde eller ei var ikke Leibovitz et blivende sted for Stine.

– Jeg sa opp hos idolet og mesterfotografen, men det synes jeg egentlig også er litt kult hvis jeg skal si det selv, sier Stine og ler.

Heldigvis kunne hun nå skrive på CV-en sin at hun hadde jobbet hos Leibovitz, og dette åpnet helt nye dører. En av disse var døren hos den legendariske motefotografen Irving Penn – og det skulle vise seg å være en mye bedre match.

– Jeg ble assistent for en rekke av de store fotografene, og en av dem var Irving Penn, der jeg ble i halvannet år. Når jeg ser tilbake, er Penn helt klart den fotografen jeg har lært mest av. Når du ser bildene hans, er det også lett å se hvor jeg har fått mye av inspirasjonen min fra i dag, konstaterer Stine.

Irving Penn, som hadde en forkjærlighet for å fotografere i sort/hvitt, hadde vært gift med en svenske og han elsket Skandinavia. I motsetning til Leibovitz så han også hvor god Stine var.

– Hos Penn lærte jeg hvordan ro og nærvær er et stort pluss når du fotograferer. Han var en mester til å snakke med modellene sine, og det er helt klart noe jeg har prøvd å bli like god til som ham.

Stine er ifølge seg selv ingen veldig teknisk fotograf. Det er det enkle og rå som tiltaler henne, og hos Penn lærte hun akkurat hvor gode bilder du kan få ved å fotografere personer i et «nakent studio».

– Penn hadde tre krakker i tre høyder, og så måtte jeg sette den riktige krakken under baken hans når han fotograferte i forskjellige høyder. Selv om det kan høres ut som en urimelig jobb, lærte jeg ekstremt mye bare ved å være til stede under fotograferingen.

Med tiden fikk Stine jobbtilbud som Penns førsteassistent, men hun takket nei fordi hun savnet Danmark. Vennskapet mellom de to fotografene varte likevel helt til Irving Penns død i 2009.

Bildene skal gi styrke

I begynnelsen av karrieren måtte Stine kjempe for å bli akseptert blant de mannlige kollegene, og det har bidratt til å prege stilen hennes. I dag er det viktig for Stine at bildene hennes gir styrke til andre kvinner.

– Bildene mine er veldig feminine, men også veldig rå. Det ser du for eksempel i mitt siste prosjekt, der jeg fotograferte kvinnelige ukrainske flyktninger som nettopp hadde kommet til Danmark. Det var fantastisk å se hvordan bildene mine fikk kvinnene til å føle seg mer verdt midt i deres livs største krise. Kvinnene er kjempeflotte i nasjonaldraktene sine, men de fremstår også som utrolig sterke.

Bildene av flyktningene ble tatt på den internasjonale kvinnedagen og var en hyllest til kvinnene som hadde flyktet fra krigen. Fotoprosjektet var hennes egen idé, men det resulterte i et samarbeid med UNICEF, som brukte bildene i en kampanje. Kampanjen ble en stor suksess, og Stine, de ukrainske kvinnene og UNICEF fikk samlet inn ca. 600 000 kroner.

– Noen ganger ser jeg på meg selv som en terapeut. Jeg snakker utrolig mye med de jeg fotograferer. Erfaringene mine tilsier at de som har opplevd aller mest, også trenger en hånd å holde i. Det viktigste jeg lærte mens jeg var i New York, var at du ikke trenger dyrt fotoutstyr for å ta gode portrettbilder. Det handler snarere om å kunne skape et tillitsrom.

Det er også et av poengene Stine alltid tar med seg når hun underviser andre fotografer som Canon-ambassadør. Hvert år arrangerer hun flere workshoper rundt om i Norden for entusiaster som vil bli bedre til å ta portrettbilder.

Mindre glamour – mer utfordring

Stines karriere har gått opp og ned. På midten av 1990-tallet sto reklamebyråene i kø for å få bildene hennes, men under finanskrisen i 2008 holdt hun på å låse døren og legge ned virksomheten sin.

– Av og til er det vanskelig å være selvstendig fotograf. Når man har vært i denne bransjen i så mange år som jeg etter hvert har, støter man på finanskriser og verdensomspennende pandemier, og dette er altså krevende for forretningene, konstaterer Stine.

I en periode med lite aktivitet for Stine ringte heldigvis telefonen igjen, og det åpnet for et helt nytt samarbeid. Det var en næringsorganisasjon som ville bruke Stines evner til å sette fokus på hvordan danske bedrifter hjelper kvinner og barn i noen av de fattigste delene av verden.

– Reisene mine til utviklingslandene er en stor sporendring fra reklamebransjen, men det er veldig meningsfullt for meg. Oppdraget for en næringsorganisasjon og arbeidsgiverforening har også fokus på å hjelpe og gi styrke til dem som ikke har en stemme, forteller Stine.

Det nye samarbeidet har blant annet resultert i eventyr i Ghana, Nepal og Burkina Faso – og dermed også helt nye og annerledes modeller i Stines portretter. På turene er det ikke storstilte opptak med mye utstyr, lys, sminke eller andre rekvisitter. Det er en ny utfordring for Stine, og med mer enn 30 år i bransjen er nye utfordringer alltid velkomne.

– Jeg vil ikke stagnere. Det er også derfor mitt fotografiske fokus har endret seg så mange ganger. Nå har jeg funnet en ny nisje når det gjelder dokumentarbilder i utviklingslandene, og jeg rett og slett elsker det. Her kan jeg fortsatt dyrke det røffe og feminine. ❚