Noen ganger gjør man ting som på ingen måte er rasjonelle. Slik var det også sommeren 2024, da jeg etter mer enn 20 år igjen satte en filmrull i et kamera for å ta analoge bilder. Det jeg ikke var klar over den sommeren, var hvor stort gjennomslag det ville få. Under ett år senere har jeg bygget opp en betydelig samling med analoge kameraer, objektiver og tilbehør, jeg har brukt mange filmruller, og jeg har fått mye erfaring med det gamle mediet. Gjennom denne serien kan du bli med meg på reisen.
Men hvorfor i det hele tatt begynne å ta analoge bilder? I Digital FOTO tester jeg stadig vekk nye digitale kameraer, og kvaliteten er skyhøy. Med noen svært få unntak byr de nye kameraene på perfekte eksponeringer, høy detaljrikdom, fokus som sitter som et skudd og høy hastighet. Jeg kan ta 120 knivskarpe og helt perfekte bilder på bare ett sekund med et digitalkamera. Jeg har på ingen måte gitt opp det digitale, for det er fortsatt gøy og spennende, men det er noe helt annet enn det analog fotografering har å by på.
MOTTA VÅRT NYHETSBREV
Vi gir deg noe å tenke over, hver dag – rett i innboksen.
Les mer
Prisen per bilde jeg tar på film, ligger vanligvis på mellom elleve og seksten kroner. Det medfører at jeg tenker meg mye bedre om før jeg trykker på utløserknappen enn når jeg fotograferer digitalt. Med mange av kameraene må jeg også fokusere og stille inn lukkertid og blenderåpning manuelt, noe som reduserer hastigheten ytterligere. Det gir meg også en kontroll som jeg ikke alltid føler at jeg har når digitalkameraets datamaskin tar over. De analoge bildene har også et uttrykk som du ikke får med de digitale bildene. Filmbildene er langt fra perfekte. De er ikke alltid skarpe, og farger, kontrast og annet varierer avhengig av filmtype og eksponering. Dette medfører en håndgripelighet og et nærvær som er helt ulikt det digitale.
Interessen ble vekket da jeg skannet gamle negativer og gjenoppdaget det fysiske med bildene. Underveis kom jeg over en filmrull som jeg aldri hadde fått fremkalt. Jeg ante ikke hva jeg hadde på den, men skyndte meg å levere den inn til fremkalling. Da opplevde jeg igjen gleden av å vente spent på resultatet. Det viste seg å være bilder av venner og familie fra år 2000. Samtidig ble jeg fascinert av mekanikken og utseendet til japanske speilreflekskameraer, særlig fra første halvdel av 1980-tallet. På den tiden var kameraene kompakte, fokuset var manuelt, og vanligvis kunne du bruke blenderprioritet. Zoomobjektiver var ikke like utbredt, så kameraene ble ofte solgt med et lyssterkt og kompakt 50 mm-objektiv.
40 år og kult
Dette bildet fra Portugal i 2001 er et av dem jeg skannet og som vekket interessen min for analog fotografering igjen.
Derfor begynte jeg å lete etter en modell av denne typen på bruktmarkedet. Drømmen var et Nikon FE2 fra 1983, men bruktprisen er høy, og siden det bare var for moro skyld, ville jeg finne noe rimeligere. Jeg endte opp med et Minolta X-300, som ble lansert i 1984. Det kostet meg en formue med et 50 mm objektiv på F1.7. Til tross for 40 år på baken fungerte det nesten perfekt. Det var bare telleverket, som viser hvor mange bilder du har tatt, som var kaputt. Jeg satte en fargefilm i kameraet og begynte. Og det var fantastisk å fotografere på en helt ny - eller rettere sagt gammel - måte. Og det var overraskende enkelt, selv om jeg brukte litt tid på å fokusere.
Den største utfordringen var at kameraets korteste lukkertid er 1/1000 sekund. Jeg hadde ISO 200-film i kameraet, så når jeg fotograferte midt på sommeren, måtte jeg ofte blende ned til F5.6 eller mindre, for ellers ville bildene bli for lyse selv med den korteste lukkertiden, som kameraet indikerer i søkeren. Dermed fikk jeg ikke den uskarpe bakgrunnen jeg ville ha i for eksempel portrettbilder.
Etter de første bildene ballet det virkelig på seg, og jeg dro på jakt etter mer utstyr. Jeg fant et 28 mm F2.8-objektiv fra Sigma på bruktmarkedet på nettet og betalte 229 kroner for det. I etterpåklokskapens lys var det for mye. Jeg ville kunne fotografere både i farger og svart-hvitt samtidig, så bare en drøy uke senere kjøpte jeg et Minolta X-7A, som er den samme modellen som X-300, bare med et annet navn. Dette var imidlertid bare begynnelsen, for snart ble jeg for alvor rammet av GAS, som står for Gear Acquisition Syndrome, altså trangen til å kjøpe utstyr.
Slik sjekker du fokus
Det første speilreflekskameraet med autofokus ble lansert i 1985, så på tidligere modeller er fokuseringen manuell. Heldigvis er søkeren veldig nyttig, og fokuseringen er den samme i alle kameraer med små variasjoner. Her ser du hvordan det ser ut i mitt Minolta X-300.
Split screen
I midten er det en såkalt split screen. Når området er ute av fokus, forskyves bildet, mens når midten er i fokus, forenes området og fremstår som ett.
Mikroprismer
Rundt den lille, delte skjermen er det en ring av mikroprismer som et ekstra hjelpemiddel. De flimrer når området ikke er i fokus.
Slik rengjør jeg kameraet
Tilstanden på brukt utstyr kan variere veldig. Noe ser ut som nytt, mens annet kan være ganske støvete. Uansett hvordan det ser ut, gir jeg det en grundig rengjøring når jeg mottar det. Utstyret er relativt rimelig, så jeg bryr meg ikke så mye om hvorvidt rengjøringsvæskene er helt riktige. Hvis du skal rengjøre nytt utstyr eller mer verdifullt brukt utstyr, bør du nok gå litt mer varsomt til verks.
Jeg bruker en myk tannbørste til å fjerne støv, skitt og lignende.
Jeg sprayer litt brillerens på bomullspads og rengjør deretter overflatene.
På smalere områder bruker jeg bomullspinner med brillerens.
Jeg bruker sensorrens på en mikrofiberklut til frontlinsen og baklinsen på objektivene.
Med en blåseball blåser jeg bort støv fra kammeret der filmen sitter.