Fra blålys til blåvinger: Intervju med Lars Kristensen

Solen står høyt på himmelen og varmer opp sanddynene. Dette er perfekte forhold for de lynraske sandjegerne. De kommer først ut for å jakte når temperaturen overstiger 20 grader. Lars Kristensen kryper rundt på magen sin i sanden og får øye på et vakkert eksemplar som sitter stille et kort øyeblikk. Forsiktig løfter han kameraet sitt og fotograferer - men det er allerede for sent. Sandjegeren har registrert ham og har raskt hoppet en meter lenger bort. Lars drar seg forsiktig frem på albuene sine og prøver igjen. Slik fortsetter denne leken i rundt en halvtime før han endelig får bildet sitt i boks. Lars har glemt både tid og sted og er lykkelig.

Det er omtrent slik Lars Kristensen tilbringer mesteparten av fritiden i sommerhalvåret, og turer ut i naturen med kameraet er et nødvendig pusterom for den danske politimannen.
– Jeg har en krevende jobb med varierende arbeidstider, og med fire barn hjemme er hverdagen travel. En tur i naturen gir meg ro i sjelen og er ekstremt avslappende.

Det var faktisk slik Lars ble interessert i fotografering, og lysten til å bli bedre vokste raskt. Han hadde alltid vært interessert i naturen og tok jevnlig bilder med mobilen. Da han begynte å se andres bilder på Instagram, innså han at hans egne bilder ikke lå på det samme nivået. I 2017 kjøpte han et speilreflekskamera og et makroobjektiv og gikk på kurs hos en fotograf. I dag går han sjelden ut døren uten et kamera.

– Makro fascinerte meg fordi det er så umiddelbart. Jeg kan bare gå ut i hagen og ta et bilde av en bie eller gå en halvtimes tur med kameraet og finne noe. Jeg trenger ikke å gjemme meg, slik man gjør med større dyr og fugler. Jeg begynte også å innse hva som faktisk finnes der ute. Det er utrolig hvor mange vakre og fargerike småkryp vi har her, forteller Lars Kristensen entusiastisk til oss.

Interessen for småkryp har virkelig tatt av, og Lars er stadig på jakt etter arter han ikke har i samlingen ennå, og mange av dem er både sjeldne og tidkrevende å fotografere.

– Det kan sammenlignes litt med å samle på Pokémon. Det blir på en måte som min egen Pokémon-jakt. Jeg vil fange alle sammen, sier Lars og ler.

Lars kan fotografere mange av småkrypene på øya, der han bor nær skog og vann, og han tar ofte en tur til et stort natur- og skogområde som huser en stor og variert sammensetning av småkryp. Det ligger 80 kilometer unna. Det er imidlertid ikke uvanlig at Lars kjører tvers over landet for å ta bilder, og han kan bruke flere dager på det - selv om det bare dreier seg om én art.

Da Lars fanget den sjeldne blåknapprutevinge-sommerfuglen, sto han opp klokken to om natten. Han måtte kjøre i rundt fire timer, og han måtte være der ved soloppgang for å kunne fotografere i det myke lyset og få med morgenduggen.

– I løpet av en sommerferie brukte jeg to dager på å finne søteblåvingen. Vanligvis drar jeg om morgenen og kommer ikke tilbake før sent på ettermiddagen. Hvis jeg står opp om natten, kan jeg være hjemme ved middagstid. Du blir sliten når du har jobbet så fokusert, så etter så mange timer vil jeg ha det i boks. Det passer også bra med at småkrypene er litt for aktive og at lyset er dårligere med skjemmende skygger senere på dagen, forklarer han.

For å være helt sikker på å få bildet sitt tar han mange bilder. Hvis det er småkryp som beveger seg raskt, som edderkopper, billen carabus auratus eller bier, tar han serier og bruker lukkertider ned mot 1/4000 sekund. Det gjelder for eksempel da han tok bildet av dagsvermeren.

Lars bruker alltid manuelt program og har vanligvis Auto ISO aktivert. I tillegg fotograferer han også vanligvis med autofokus satt til følgefokus.

Vintermånedene byr på svært få småkryp å fotografere, så Lars bruker tiden på å planlegge den kommende sesongen. Først lager han en topp ti-liste over de artene han mangler, og deretter ser han på når de kommer. Noen sommerfugler er bare ute i to til tre uker, så timingen er viktig.

– En gang kjørte jeg 360 kilometer for å fotografere en sjelden og utrydningstruet timianblåvinge, og da jeg kom frem, oppdaget jeg at jeg var en uke for sent ute. Da måtte jeg vente et helt år, sier Lars og ler, som siden har fått sommerfuglen i samlingen sin.

I planleggingen gransker Lars ofte satellittbilder og bruker kunnskapen om småkrypenes levevis og habitat til å planlegge ruten og pbarkeringsforholdene. Han følger også andre makrofotografer på Instagram, og de er flinke til å tipse hverandre om sjeldne arter.

Når sesongen starter i sommerhalvåret, kan Lars lett bruke 25–30 timer i uken på makrofotograferingen sin.

– Jeg sørger spesielt for å ta fri i helgene og i høysesongen. Det er vanligvis de siste fjorten dagene i juni og de første dagene i juli, forklarer han.

Heldigvis gir de tidlige morgenturene hans i nabolaget ofte resultater. En av favorittene hans er bildet av en blåvinge som sitter på samme blomst som en øyenstikker, noe som er ganske spesielt fordi øyenstikkeren er et rovdyr..

– Det er jo som en sebra som sover foran en løve, og de var helt rolige i den halvtimen jeg var der, så jeg hadde god tid til å komponere og stille inn kameraet. For en sjelden gangs skyld brukte jeg stativ og fotograferte med lang lukkertid og blits. Og så kom solen opp og ga de vakre høylysene mellom busker og trær. Det varte i tre–fire minutter, forteller Lars entusiastisk.

For Lars er det ikke nok bare å fotografere de små krypene. Estetikken er viktig. Bildene skal ikke se ut som andres. De skal være så vakre at folk vil henge dem opp som plakater hjemme.

– På forhånd ser jeg for meg hvilke bilder jeg vil ta. Jeg vil ta de vakreste bildene av de sjeldne artene. Med en stor blenderåpning isolerer jeg et lite område av skapningen, samtidig som jeg sørger for å få den vakre, myke bakgrunnen.

For å ta de beste bildene må Lars forstå småkrypenes atferd, for eksempel hvor sky de er og i hvilken retning de beveger seg. Hvis kamerainnstillingene ikke er riktige, går også motivet fort tapt. Noen småkryp er spesielt vanskelige å håndtere fordi de er så raske og vanskelige å komme nær. Det gjelder blant annet løpebiller og små edderkopper.

– Det er vanvittig vanskelig å fotografere carabus auratus-billene. De beveger seg helt ned på bakken i det høye gresset. Og de er lynraske. Det gjelder å få dem ut av gresset, så jeg jukser litt og tar dem opp på en pinne, setter dem ned igjen og fotograferer raskt. I 99 av 100 tilfeller forsvinner de med en gang, men noen ganger blir de værende i noen sekunder for å hente seg inn igjen, og da kan jeg knipse løs, sier Lars og ler.

Lars bruker ikke åte, og han kunne heller ikke drømme om å legge noen av krypene i kjøleskapet for å sløve dem ned eller drepe dem for å få et rolig motiv. Han foretrekker å fotografere håndholdt i øyeblikket og stabler sjelden en serie bilder med ulikt fokus for å få hele skapningen i fokus.

– Det er bare ikke slik jeg fotograferer. Jeg har prøvd meg på det, og jeg ser fascinasjonen i det, men jeg foretrekker det umiddelbare. Dessuten er jeg der først og fremst på grunn av kjærligheten min til naturen. Jeg vil jo ikke skade småkrypene, forklarer Lars ettertenksomt.

Lars tar alle bildene sine i råformat, og han kan fort komme hjem igjen med 500–600 bilder av det samme småkrypet. Han har vanligvis med seg sju til åtte 128-gigabyte minnekort. Alle bildene importeres til Lightroom, der han behandler hvert enkelt bilde individuelt, ettersom lyset kan variere mye.

– Jeg vet som regel hva jeg må forsterke og dempe. Ofte legger jeg en maske på småkrypet fordi det trenger annen justering enn bakgrunnen. Deretter setter jeg meg ned og justerer - spesielt Highlights, Shadows, Texture, Clarity, Denoise og Sharpening.

For å få konsistent uttrykk passer han på at fargene ikke blir for sterke, og han beskjærer og roterer motivet til det er perfekt. Det er ikke alltid tid til å komponere optimalt i fotograferingen.

Denne ensartetheten er også tydelig i boken hans om de danske småkrypene, der de fleste bildene er i samme fargetone og beskåret til høydeformat. Det samme gjelder plakatene som Lars selger på nettsiden sin. Boken hans har inspirert ham til å gjøre enda mer, og en oppfølger med flere småkryp er allerede på trappene. Han har også allerede bestemt seg for hvilke tre småkryp han helst vil fotografere.

”Ett djur som jag verkligen drömmer om att fotografera är ekoxen. Det är en stor skalbagge som planterades in norr om Köpenhamn förra sommaren, så nu kan man se den i Danmark för första gången på flera år. Jag har tagit bilder av dess kusin bokoxen, men ekoxen är helt fantastisk. Och så finns det en art som kallas större timmerman, som också är en stor skalbagge. Jag har tillbringat hela dagar på Jylland för att hitta den, men utan framgång. Och så måste jag åka ner och fotografera fjärilen sotguldvinge på Falster. I Danmark finns den bara där”, säger Lars med ett brett leende.