Slik klarer speilreflekskameraet fra 2003 seg i 2026 | digital-foto.no

Vi grep sjansen da det første digitale speilreflekskameraet til en overkommelig pris for vanlige folk ble lansert. Vi har fortsatt kameraet, og vi har ladet opp de gamle batteriene og vært på tur for å se hvor godt det står seg mot dagens modeller.

I begynnelsen av 2003 jobbet redaksjonen vår med den aller første utgaven av Digital FOTO. Digitalfotografering var på full fart inn, og små kompaktkameraer med to til fire megapiksler var spesielt populære.

Digitale speilreflekskameraer var fortsatt forbeholdt proffene, men på senvinteren lanserte Canon EOS 10D, og dermed var vi hektet. Prisen på et digitalt speilreflekskamera hadde endelig sunket til under 20 000 kroner, og spesifikasjonene var overbevisende. Flere i redaksjonen kjøpte kameraet med en gang, og vi klarte ikke å holde begeistringen tilbake i anmeldelsen vår. Vi ble blant annet imponert over muligheten til å ta ni bilder på bare tre sekunder, og bildekvaliteten var det ingenting å utsette på. EOS 10D fikk en ren tier i kategorien bildekvalitet.

Kameraet var min trofaste følgesvenn i mange år, og det gamle kameraet fungerer fortsatt. Det har imidlertid skjedd mye i løpet av de mer enn 20 årene som har gått siden jeg kjøpte kameraet. Så vi bestemte oss for å dra på fototur en helg med det gamle kameraet, som en gang var Canons toppmodell med en bildebrikke i APS-C-størrelse. Vi tok også med Canons nyeste APS-C-toppmodell, EOS R7, slik at vi kunne sammenligne ytelsen med et av dagens kameraer.

Overraskende nok var det fortsatt strøm igjen i batteriet, selv om det er ti år siden EOS 10D sist ble slått på. Vi ladet imidlertid opp batteriet og et par ekstrabatterier før vi sjekket innstillingene. Vi hadde helt glemt hvor sparsommelig menyen er sammenlignet med dagens kameraer. I EOS 10D har menyen ingen faner, men alle funksjoner er samlet på samme sted, hvor det bare er 28 punkter - og så er det slutten på menyen. Vi hadde lyst til å ta bilder i både jpeg og råformat samtidig, men innså at det faktisk er umulig. Det er enten/eller, så kameraet ble stilt inn på raw før vi dro ut på vårt første oppdrag fredag kveld.

Vi tok kameraet med på en symfonikonsert der publikum kunne gå rundt mellom blåsere, strykere og annet mens det store orkesteret spilte. Det var imidlertid veldig mørkt i salen, noe som viste seg å være en stor utfordring for det gamle kameraet på flere måter. Kameraet har ikke Auto ISO, så ISO-verdien må alltid stilles inn manuelt. Som standard er den høyeste ISO-verdien 1600, men med en utvidelse i menyen kunne vi sette den til H, noe som tilsvarer ISO 3200.

Dette holdt imidlertid ikke langt i de mørke omgivelsene, der lukkertiden ofte måtte ligge på rundt 1/4 eller 1/8 sekund for å levere godt eksponerte bilder, selv om det gamle settobjektivet var stilt inn på størst mulig blenderåpning. Ut fra lukkerlyden kunne vi høre at de håndholdte bildene sannsynligvis ville få mye bevegelsesuskarphet, men det var vanskelig å vurdere bildene på den veldig lille og grovkornede skjermen, som heller ikke gjengir farger og lys særlig godt.

Det nye EOS R7 har ikke problemer av denne typen. Vi valgte Auto ISO, som vi også begrenset til ISO 12 800 for ikke å få for mye støy. Dette resulterte i kortere lukkertider, selv om det nye settobjektivet ikke er like lyssterkt som det gamle. I tillegg var kontrollen over kamerarystelser mye bedre fordi EOS R7, i motsetning til det gamle kameraet, har integrert bildestabilisering.

Autofokus var den andre store utfordringen for det gamle EOS 10D. Vi valgte ett av de sju fokuspunktene og sørget for å holde det på området vi ville ha skarpt. I de mørke omgivelsene måtte autofokuseringen imidlertid gi opp flere ganger. Det var rett og slett ikke nok lys til at autofokus kunne finne noe å bite seg fast i. I stedet flyttet kameraet fokus frem og tilbake i et forsøk på å finne et punkt å fokusere på. Vi prøvde med manuelt fokus i stedet, men med en forstørrelse på 0,88x er den optiske søkeren ganske liten og mørk, så det var nesten umulig å se om vi klarte å fokusere nøyaktig når vi stilte inn fokuseringen selv.

Da var det en helt annen opplevelse med nye EOS R7, som har elektronisk søker som ikke bare viser farger og lys slik de faktisk vil være i bildet, men som også er mye større med 1,15x forstørrelse. Søkerbildet var mye lysere og mye større i det nye kameraet. I tillegg var det heller ikke nødvendig å justere fokuseringen manuelt på EOS R7.

Ifølge spesifikasjonene kan autofokus på EOS 10D arbeide i lys ned til 0,5 EV, mens EOS R7 kan jobbe i lys ned til -5V, noe som er omtrent 45 ganger så lavt. Det var tydelig merkbart. Autofokuset kunne være litt nølende, men det fikk jobben gjort, og vi kunne til og med bruke motivgjenkjenning med øyefokus for å fokusere på øynene til musikeren. På forhånd hadde vi programmert en knapp på baksiden av kameraet vårt for øyegjenkjenning. På den måten kunne vi fokusere på et bestemt punkt i bildet hvis vi ønsket å fokusere på et instrument, og hvis vi trykket på knappen på baksiden av kameraet, ville det så fokusere på musikerens øyne. Det var mye enklere og mye mer presist enn med det drøyt 20 år gamle kameraet vårt.

Da vi kom hjem fra konserten og åpnet bildene, innså vi at ingen av filene fra det gamle kameraet var helt skarpe. Til å begynne med ble vi imidlertid positivt overrasket over den generelle kvaliteten. Vi hadde forventet at støyen skulle være voldsom, men da vi åpnet råformatfilene i Lightroom, så den helt grei ut. Støyen var faktisk på nivå med bildene fra det nye EOS R7, men tatt ved ISO 12 800 og med en mye høyere oppløsning. Men da vi begynte å justere lysforholdene, ble støyen i bildene fra det gamle kameraet vårt mye tydeligere enn i EOS R7-bildene. Med KI-teknologien Denoise i Lightroom ble bildene fra de to kameraene praktisk talt støyfrie. Bildene fra EOS 10D var generelt litt mørkere, og detaljnivået var selvfølgelig også mye lavere på grunn av oppløsningen.

Konserten var en tøff test for oss begge, men det nye kameraet taklet oppgaven. Det gamle speilreflekskameraet ga oss ikke et eneste bilde som vi ville beholdt under normale omstendigheter. Derfor bestemte vi oss for å fotografere i mer gunstige forhold. Lørdag var det regn hele dagen og kjedelig lys, men søndag var det sol og blå himmel, så vi dro ut for å ta landskapsbilder. Lyset var sterkt nok til at vi kunne stille EOS 10D til ISO 100. EOS R7 lot vi rett og slett stå på Auto ISO, der det valgte ISO 100 for alle bildene. Enkelt!

I det gode lyset var EOS 10Ds autofokusering mye bedre. Vi valgte fortsatt et fast fokuspunkt, og kameraet fokuserte raskt og nøyaktig. Faktisk merket vi ikke så stor forskjell på de to kameraenes autofokusytelse på stillestående motiver.

Det var imidlertid mye enklere å komponere med det nye kameraet. I tillegg til den mye større og bedre søkeren kunne vi også komponere på den store, fleksible skjermen som kan vippes ut, slik at vi ikke trengte å holde kameraet opp mot øyet, men kunne fotografere langs bakken eller i midjehøyde og likevel se hva vi fikk med på bildene våre.

EOS 10D er fra tiden før live view i det hele tatt eksisterte. Uten live view kan du ikke se komposisjonen på kameraskjermen før du tar et bilde. Derfor er det eneste alternativet på EOS 10D den lille og litt mørke søkeren, som bare viser 95 prosent av bildet i stedet for hele bildet. Det innebærer altså at du får litt mer motiv i kantene på bildene dine enn det du kan se i søkeren.

Når vi tok landskapsbilder, klarte det gamle kameraet imidlertid å levere, og vi fikk overraskende gode farger, som vi i flere tilfeller likte bedre enn de vi fikk fra EOS R7. Kameraet eksponerte imidlertid flere ganger mye lysere enn EOS R7 - også til tider for lyst for vår smak. Vi kunne imidlertid justere både farger og lys i redigeringen, der det er gode muligheter for å gjøre bildene mye bedre enn de kunne ha blitt for 20 år siden.

Det endrer ikke det faktum at det moderne kameraet er bedre på nesten alle områder og kan levere bilder som den gamle modellen rett og slett ikke er i stand til å ta. På ett punkt ligger imidlertid det gamle kameraet klart foran i våre øyne. Det føles mye bedre i hånden og ser mye mer solid og profesjonelt ut, og lukkeren høres mye bedre ut når du fotograferer. EOS R7 føles kjedeligere i hånden og bærer større preg av å være et amatørkamera.

Slik klarer ikoniske kamera seg - 20 år senere

Innholdsoversikt

Dette har skjedd på 20 år

Store strøk blandt strykerne

Et blikk for fokus

Bedre vilkår for begge

Slår det nye kamera på ett punkt