Denne gangen er vi på jakt etter kameraer til en spesiell film og finner frem det gamle analoge speilreflekskameraet, men kan det nå være for sent for dette?
I løpet av kort tid kjøpte jeg hele tre speilreflekskameraer fra 1980-tallet og ulike objektiver til Minolta-systemet. Det gjorde at jeg kunne bruke ulike filmer i kameraene, så jeg hadde to typer fargefilm i to av dem og en svart-hvitt-film i det tredje kameraet.
Jeg bruker bare negativ film, som koster mindre enn positiv film og ikke krever like presise eksponeringer. Utvalget av negativfilm er også større. Jeg brukte mye tid på å undersøke egenskapene til de ulike filmtypene på Internett før jeg kjøpte de første rullene. Jeg valgte noen av de tryggeste, nemlig Kodak Gold 200 til farge og Ilford Delta 100 til svart-hvitt. I analoge kameraer er det filmen som bestemmer ISO-verdien, og jeg gikk for de relativt lave ISO-verdiene 100 og 200, ettersom jeg hovedsakelig ville fotografere utendørs om sommeren. Begge filmene jeg valgte, koster rundt 150 kroner hver for ruller med 36 bilder.
Det finnes både rimeligere og dyrere negativfilmer, og du kan også få filmer som er langt mer eksperimentelle og for eksempel har høy kontrast eller sterke fargetoner. Inntil videre holder jeg meg imidlertid unna disse.
MOTTA VÅRT NYHETSBREV
Vi gir deg noe å tenke over, hver dag – rett i innboksen.
Når jeg er ferdig med å eksponere en film, tar jeg den med til en lokal fotobutikk for å fremkalle den. Selve fremkallingen koster drøyt 200 kroner, og så får jeg også gjort digitale skanninger. Det finnes ulike oppløsninger og filtyper å velge mellom. Jeg velger en høy oppløsning på drøyt 30 megapiksler i jpeg-format, og dette er inkludert i prisen. Etter noen dager blir bildene sendt til meg gjennom en lenke, slik at jeg kan laste dem ned umiddelbart. Deretter kan jeg hente de fremkalte negativene og bildene i butikken.
Bortsett fra den svært vanlige 135-filmen, som er den størrelsen speilreflekskameraene mine bruker, er få andre filmstørrelser tilgjengelige i dag. Du kan kjøpe stor 120-film til mellomformatkameraer, og så finnes det noen få filmer som er laget for det mye mindre 110-formatet. Med 135-film får du bilder som tar opp 24 x 36 mm på filmremsen, noe som er det samme som fullformat på digitalkameraer. Bildene på 110-film er 13 x 17 mm, noe som er omtrent på størrelse med Four Thirds-bildebrikkene i digitalkameraer. Til gjengjeld er 110-kameraer ganske kompakte.
Slik stiller du inn kameraet
Problematisk plast
Da jeg innså at man fortsatt kunne få tak i 110-film, gikk jeg på jakt etter et brukt kamera til dette formatet. Formatet kom tidlig på 1970-tallet, og kameraene var vanligvis formet som en liten, avlang kloss som du holdt opp mot øyet. De fleste av dem hadde ingen innstillingsmuligheter, men i utgangspunktet bare en utløserknapp. Canons 110 ED20 var kongen av denne typen, med lyssterkt objektiv, blenderprioritet og annet. Men bruktprisen ligger vanligvis på rundt tusenlappen, noe som er over budsjettet mitt for et «for moro skyld»-kamera som kanskje ikke fungerer.
Jeg fant imidlertid det nest beste, etter min mening, et Minolta Pocket Autopak 460T. Det kostet meg 180 kroner, har både vidvinkel- og teleobjektiv og manuelt fokus. Jeg fikk til og med tak i etterfølgeren 460Tx for 50 kroner. Det viste seg imidlertid at blitsen ikke fungerer. Jeg har kjøpt tre filmer i 110-format, men har ennå ikke rukket å ta bilder med det lille kameraet.
Her kan du ane den noe varme nyansen du ofte ser med Kodak-film. Vi brukte Kodak Ultramax 400.
Dingsefeberen hadde tatt overhånd, så på et tidspunkt fant jeg frem det gamle speilreflekskameraet mitt fra slutten av 1990-tallet fra kjelleren. Det var et relativt rimelig Pentax MZ-50 med autofokus. Etter å ha kjøpt nye batterier til kameraet, så det ut til å fungere - helt til jeg trykket på utløserknappen og det kom en ekkel lyd. Etter litt research på nettet fant jeg ut at denne generasjonen Pentax-kameraer tilsynelatende hadde noen plastdeler ved speilet som i dag er blitt morkne, noe som gjør mange av kameraene ubrukelige. Nå var imidlertid flammen tent for å finne et brukt speilreflekskamera med autofokus.
Det viste seg at jeg ville finne mer enn bare ett kamera, og de hadde også ulike skavanker som jeg måtte være oppmerksom på i den videre jakten min.
Slik løser jeg batteriproblemer
Eldre kameraer - typisk fra før 1980 - bruker batterityper som ikke lenger er i salg, blant annet fordi de inneholdt kvikksølv. Noen typer kan erstattes av dyre spesialbatterier, men det finnes andre metoder som kan variere litt avhengig av batteritype. Her ser du hva jeg har gjort.
Et av kameraene mine fra begynnelsen av 1970-tallet bruker to RM-640-batterier på 1,4 V, som ikke lenger er tilgjengelige. Her har jeg tatt to vanlige LR44-batterier på 1,5 V hver og teipet dem sammen. Fysisk sett tilsvarer de ett av de to originale batteriene.
Jeg bytter ut det andre av originalbatteriene med krøllet aluminiumsfolie. Spenningen fra de nye batteriene er litt høyere. Dette kan føre til at lysmåleren undereksponerer, så jeg setter ISO-verdien ett trinn under filmens - altså til ISO 200 på en ISO 400-film.
Lysmåleren i et av de gamle speilreflekskameraene mine brukte et 1,35 V EPX-625-batteri, som ikke lenger er tilgjengelig. Også her brukte jeg et vanlig LR44-batteri og kjøpte en liten MR-9-adapter som tilpasser størrelsen.
Selv om spenningen fra det nye LR44-batteriet er litt høyere, ser det ut til at lysmåleren i speilreflekskameraet måler riktig, så jeg trenger ikke å endre ISO-verdien.
