Forstå det gylne snitt - og bruk det i fotograferingen

Du har sikkert støtt på det gylne snitt på et eller annet tidspunkt i livet - om ikke i fotoundervisningen, så i norsk- eller kunst- og håndverkstimene på skolen. Men hva er egentlig det gylne snitt?

Det gylne snitt handler om å plassere de viktigste elementene i bildet på bestemte steder. Dette er «linjer» i bildet som blikket naturlig trekkes mot når du ser på et bilde. Dette skjer på grunn av øynenes posisjon, ettersom de ikke naturlig hviler i midten av et bilde, men er forskjøvet til venstre og høyre for midten.

Ved å plassere noe i det gylne snitt prøver du å styre hva mottakeren skal legge spesielt merke til i bildet.

I denne artikkelen kan du lære mye mer om det gylne snitt og hvordan du best kan bruke det til å gjøre bildene dine enda bedre.

Det gylne snitt er en komposisjonsregel som er basert på en gammel gresk teori om at det menneskelige øye først ser på noen bestemte punkter i et bilde, og at vi derfor bør plassere hovedmotivet i nettopp disse punktene.

Med det gylne snitt blir bildet delt opp i ni felt ved hjelp av fire linjer. Hvis du så plasserer de viktigste delene av motivet ditt der linjene krysser hverandre, vil den som ser på bildet, oppleve komposisjonen som harmonisk.

Hvis en horisontlinje ligger i det gylne snitt, eller hvis en person står i det, vil det virke som om bildet er mer balansert enn hvis horisonten eller personen blir plassert for eksempel midt i bildet.

Det finnes matematiske formler for å beregne det gylne snitt, men det gir jo ikke så mye mening når du står i felten og skal bruke regelen til å komponere bildet ditt.

Den beste metoden for å lære deg å bruke det gylne snitt er derfor å se på mange bilder som er komponert etter denne regelen, og på den måten venne deg til å legge merke til nettopp disse punktene i et bilde.

Hvis du bruker Photoshop eller Lightroom, kan du også beskjære bildet i etterkant så det kommer nærmere det gylne snitt. Når du bruker beskjæringsverktøyet, kan du nemlig aktivere et rutenett og enklere se skjæringspunktene.

Regelen om tredjedeler er en forenklet variant av det gylne snitt, som ofte blir brukt av fotografer, nettopp fordi den er enklere enn det gylne snitt å bruke i praksis. Også den deler opp bildet i ni felt, men her er feltene like store.

Mange nyere kameraer kan stilles inn til å vise et rutenett i både søkeren og på lcd-skjermen, som deler opp bildet etter tredjedelsregelen og gjør det lett å se hvilket utsnitt du må velge for å få den beste effekten.

Tredjedelsregelen gir deg imidlertid ikke et riktig så naturlig balansert resultat som det gylne snitt, for horisonten vil for eksempel typisk vil ligge en anelse for høyt eller lavt i bildet hvis den skal ligge langs en av de horisontale linjene.

Det gylne snitt består av fire linjer som er litt forskjøvet fra midten av bildet. For å være nøyaktig er det 3/8 inne i lengden og bredden fra alle kantene på bildet.

Siden disse linjene naturlig vil krysse hverandre, snakker vi også om fire skjæringspunkter, som er betegnelsen på de stedene der linjene møtes. Det er ofte i disse skjæringspunktene du plasserer de sentrale personene, gjenstandene eller hendelsene i et bilde, men i teorien kan du plassere de viktige tingene langs hele linjen og ikke bare i skjæringspunktene.

Som du ser av bildene i denne artikkelen, kan det gylne snitt brukes til alt fra landskap til portretter.

I landskap kan for eksempel en gammel kirke være den viktigste delen av motivet og bør ha best plassering i et av skjæringspunktene, mens det i portretter typisk vil være øynene.

Du trenger heller ikke alltid å følge inndelingen slavisk. Det er for eksempel alltid best om elementene treffer skjæringspunktene, men du kan også oppnå en viss effekt ved å plassere dem, slik at de bare treffer én av linjene.

Bilder er neppe det første man forbinder med matematikk, men ikke desto mindre ble det gylne snitt faktisk «oppfunnet» av en matematiker på. Dette skyldes at det gylne snitt beregnes etter en vanskelig matematisk formel, som kan finnes ganske enkelt, som beskrevet ovenfor.

Mange refererer til matematikeren Euklid, som var den første til å beskrive det gylne snitt allerede rundt 300 f.Kr. Også renessansemannen Leonardo Fibonacci nevnes, som i middelalderen oppdaget et spesifikt sett med tall, Fibonacci-tallene, og fant en sammenheng mellom dem og det gylne snitt. Leonardo da Vinci forsøkte også å demonstrere det guddommelige i det gylne snitt med sin vitruviske mann.

Det var imidlertid ikke før i 1834 at matematikeren Martin Ohm skapte den matematiske formelen for det gylne snitt slik vi kjenner den i dag.

Det gylne snitt er et verktøy for å analysere komposisjonen i et bilde, og er derfor av stor betydning både når vi komponerer og analyserer et bilde. Dette gjelder malerier, portretter, reklame, videoer og lignende. Det er en måte å fokusere på de viktigste aspektene i et bilde på, og det bidrar til å skape en harmoni i bildet som gjør det behagelig for mottakeren å se på.

Det som er plassert i det gylne snitt, kan i noen tilfeller virke tilfeldig, men det har som regel langt større verdi og betydning enn du tror.